Organisasjonen “Avis i skolen” har en sammenfatning av begrepet vinkling som jeg har klippet inn her:
Har sannheten flere sider?
En sak kan sees fra flere sider. Journalisten velger den innfallsvinkel til saken som hun mener er den beste eller den riktigste. Eller kanskje hun velger den vinklingen som er mest i tråd med avisens grunnsyn. Ved vinkling tar journalisten tak i et element i saken og bruker det som utgangspunkt. På den måten avgrenser en også en historie som kan ha for mange elementer til at det er mulig å presentere i en artikkel. Journalistikk er også å prioritere. Ofte kan lesere være uenige i avisens vinkling. De mener at denne måten å se saken på, ikke er den riktige eller den representative.
En av de mest vanlige måtene å vinkle på, er den geografiske. Når Start har spilt mot Brann, vil vinklingene i Fædrelandsvennen i Kristiansand og Bergens Tidende ganske sikkert bli forskjellige. Etter tsunami-katastrofen julen 2004, vinklet mange aviser sine reportasjer ut fra om det var turister fra eget lokalområde som ble rammet av vannmassene.
Halverer regjeringen støtten til private skoler, kan en være ganske sikker på at avisene ut over landet vil vinkle og illustrere nyheten med reportasjer om konsekvensene for en lokal privat skole.
Ofte kan en se vinklinger allerede ut fra tittelen:
- Bil utfor veien er en saks- og faktavinkling.
- 18-åring knuste pappas bil er en personvinkling.
- Bremsene sviktet er en årsaksvinkling.
- Fjerde ulykke i samme sving viser sammenhenger.
- Veisjefen lover bedre skilting viser konsekvenser.
Kan en bruke denne tankegangen på videoreportasje også?
Fortelling eller ei?
Slik jeg bruker ordet fortelling handler det ikke om noe som er oppdiktet, men om måten en video, eller et eventyr for den saks skyld, er bygget opp. Eventyret om bukkene Bruse er en fortelling der vi først møter minstebukken, så den mellomste bukken og til slutt den store bukken som gir fortellingen et vendepunkt da den klarer å stange trollet ned i elven. Denne typen oppbygging blir ofte kalt en klassisk aristotelisk fortelling. Begrepet er oppkalt etter filosofen Aristoteles som diskuterte hvordan en fortelling (greske drama) er bygget opp. Det klassiske dramaet følger ofte denne oppskriften:
Handlingen bygger seg opp mot et høydepunkt. En videoreportasje fra virkeligheten kan også være en fortelling. Hvis en følger en venn gjennom en dag der han eller hun drar på skolen, går på trening, kommer hjem og er med venner kan dette også kalles en fortelling med tanke på måten videoreportasjen er bygget opp på. I det siste reportasjeeksempelet jeg skal gjennomgikk fulgte filmskaperen lederen i politiforbundet gjennom en dag. Dette er også et eksempel på en fortelling. Du kan gjerne prøve å finne en type hendelse som har litt drama og spenning i seg. Det følge noen som tar førerprøven for eksempel kan gi en slik såkalt krisedramaturgi. Sekvensen i “Samfunnsbølla” der Johannesen reiser nidstang er er i denne sammenheng en fortelling. Oppbyggingen lager en liten historie ut av det at Johannsen drar med remediene sine til sentrum og setter opp hestehodet.
Når TV-journalister lager nyheter vil de også gjerne lage gode fortellinger. Poenget her er at ikke alle saker passer til å bli smidd til som en klassisk fortelling av typen Bukkene Bruse. Når du skal dekke en sak eller hendelse med videoreportasjen vil du noen ganger se at her passer det best å tenke journalistisk, ikke fortellende. “En dag i et liv” - typen minidokumentar passer veldig godt som en fortelling. Og bør antakelig lages slik. Men hvis en kjent person holder et foredrag på skolen din er ikke fortellingen nødvendigvis den formen som er enklest å bruke. Da virker det naturlig å få med litt av foredraget, et intervju med hovedpersonen, noen bilder av publikum og kanskje noen uttalelser fra engasjerte elever og ansatte på skolen. I saken ovenfor om frafall i videregående skole er det også argumentasjon og ikke fortellingen som danner strukturen i TV-reportasjen.
Fortellingens struktur er en klassisk måte å skape interesse på når det gjelder dokumentarfilm og reportasje. Se for deg at du skal lage en sekvens i en film fra fisketorget i Bergen. Du kan klippe sammen mange ulike bilder av torghandlere, turister og levende fisk i kummer ja vel. Men hvis du vil at tilskuerne skal hekte seg på filmen er fortellingen et suverent grep. En liten gutt som går sammen med pappaen sin og ser på ulike ting underveis kan være en måte å lage en fortelling på. Få med hva de ser på, få med guttens reaksjoner og du har en liten fortelling som engasjerer tilskuerne i langt større grad en bare fine stemningsbilder.
Dette poenget er så viktig at jeg gjentar det med fare for å virke masete: Kan du lage en fortelling av det du filmer så gjør du det. Dette gjelder også for nyhetsreportasjer og videojournalistikk. Skal du lage en sak om at prisen på melk går opp kan du lage en liten fortelling av dette ved å filme “historien” om en kunde som finner en melkekartong i kjøledisken og betaler. Så fantastisk spennende er vel ikke dette, men fortellingen som grep vil gjøre at tilskueren henger bedre med.
Konflikt
Konflikt er et sentralt begrep innen dramaturgi. Hvis du kan gå inn i en situasjon der en person gjennomgår en konflikt kan det ofte gi spennede videoreportasjer. Tenk på ”en dag i et liv”- typen film. For min del synes jeg at det er riktig og viktig å dekke hverdagene. Men kan du bli med på førerprøven eller noe annet som skjer vil det gi liv til reportasjen. I denne forstand betyr konflikt ikke nødvendigvis krangel mellom to personer. En hindring som noen møter kan kalles en dramaturgisk konflikt. Skal du ta sertifikat er hindringen oppkjøringen. Dette representerer konflikten.
Persongalleri
NRK-reportasjen ovenfor har mange ulike intervjuobjekter og er ikke strukturert som en fortelling. Samfunnsbølla og særlig videreportasjen om Arne Johannesen er derimot fortellinger og begge reportasjene handler om en enkelt person. Hvis en tenker journalistisk er det ofte verdifullt å få mange ulike perspektiver på en problemstilling. Men fra et annet perspektiv vil mange hevde at det er bedre å begrense antall kilder. Dette kan være litt forvirrende, men problemstillingen er sentral i diskusjoner om dokumentarfilm.
Et klassisk grep innen dokumentarfilm er å begrense antall mennesker tilskuerne møter for at en skal bli mer kjent med enkeltpersoner. Dette blir enda tydeligere i så korte formater som minidokumentaren og videojournalistikk. De få minuttene en har til rådighet gjør at en må ta noen valg. Skal en få et innblikk inn i livet til en enkeltperson er det smart å avgrense seg til denne ene personen. Mens journalistikken gjerne går mot en objektiv måte å belyse et tema på prøver dokumentarfilmen gjerne å være bevisst subjektiv og fremstille saken fra en persons måte å se ting på.
Videovennlig?
Vinkling, personfokus og konfliktlinjer er viktige ting å vurdere hvis du lurer på om et tema kan bli en god film. Video er spesielt godt egnet som medium i saker der en kan fange inn handling og følelser. Noen hendelser har dette innebygget iseg. Hvis en du kjenner skal kjøre opp til førerprøven er dette et tema som har en dramaturgi og som betyr noe følelsesmessig. Skuffelse hvis en stryker, glede om en får sertifikiatet. Jeg mener ikke å si at en kun skal avgrense seg til dramatiske temati*kker, men vurder hvordan temaet passer til mediet.
Forklaringsmekanismer
Vinkling og valget mellom å strukturere dramaturgien som en fortelling eller ut fra perspektiver som ansvarlig, berørt osv. har med grunnstrukturen i videoreportasjen å gjøre. Forklaringsmekanismer handler derimot om hvilke virkemidler du som filmskaper bruker for å få tilskuerne til å forstå budskapet i videoreportasjen din. De vanligste forklaringsmekanismene er:
- journalistens kommentarstemme
- tekstplakater
- synclyd - handling og samtale i en situasjon
- direkte intervju
- indirekte intervju - intervjuobjektets stemme høres over andre bilder.
To hovedtyper reportasje - oppsummering:
| TV-reportasjen - bindes sammen med kommentarstemme - bruker skjeldnere kommentarstemme - vinkles ofte ut fra berørte, ansvarlige, eksperter i en argumentasjonslogikk - går på dagsaktuelle saker (dagsorden) - følger TV-stasjonens format | Minidokumentaren / videojournalistikk - formilder budskapet ved hjelp av intervjuobjekter, tekstplakater osv. - er ofte mer eksperimentell i formen - mer gjennomarbeidet teknisk og planleggingsmessig - vinkles ofte fra en enkeltperson |
Se gjerne denne selvironiske reportasjen om nyheter fra NRK.
For å vise hvordan TV-reportasjen og minidokumentaren kan utformes har jeg sett nærmere på noen ulike reportasjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar